Fra alle kanter har mange det nemlig slik at vi føler at livet er tøfft i forhold til valg og forventninger andre har til oss.

Hvorfor er det slik?

Det er så mange yrker å velge mellom,  men det optimale er å få en fast stilling for de fleste av oss. Jeg blir ofte spurt på jobb om jeg trives? Hva vil det si enkli tenker jeg noenganger? Vel trives med arbeidsoppgavene, men det beste for meg er å ha mulighet til å reise verden rundt og  jobbe deltid. Men regningene betaler ikke av seg selv. Det er realiteten for alle. «Vi er stuck one way or another».

Hvordan går vi ut av denne onde sirkelet? Jeg har ikke svar på det. Jeg har rømt til en annen byer, har prøvd ulike jobber og kommet til den konklusjonen at det er ikke noe vei ut av det kjedelige arbeidslivet.

Fra alle kanter folk maser , vil og forventer noe av oss. Jeg har nådd min grense å lytter på råd, men følger ikke alle folks råd om hvordan mitt personlige liv bør være for mye av det folk sier er nedlatende: Åh du har ikke fast jobb? Åh du er enslig? og får Stakkar deg blikker. Det er det aller verste og veldig sårende, spesielt fra folk som man bryr seg om.

Jeg har det greit med meg sjøl sier jeg og jeg vet at jeg har det greit med meg sjøl. Yeeeez… Get a chill pill… En dauer ikke av å ikke å ha det typiske A4 livet. Angelina Jolie fikk unger før ho gifta seg, Jennifer anniston har mann, men ingen unger. Alle må få lov å leve livet slik de sjøl vil leve uten å få kritikk.

 

Peace out