Hei!

Det er lenge siden jeg har skrevet. Jeg går gjennom en interessant samt en vanskelig fase. Der jeg måtte vekk fra et individ som ga meg dårlig selvtillit og stresset meg opp. Når denne personen var vekke, så ble alt bedre. Kanskje er jeg ond som sier dette. Når ting ikke funker så funker de ikke.

Det som er vanskelig er å være der for alle fortsatt, men det går fint å balansere alt samtidig det ikke går greit noenganger. Veit ikke hva jeg skal si.

Samtidig jeg traff en ny gutt som jeg begynner å bli gla i midt opp i det hele. Jeg føler meg som en varm potet som går fra sted til sted. Lurer hvordan dette kommer til å gå 🙂

Jeg er i den fasen der jeg er kommet over eksen og har det greit med meg selv.

Jeg har mer selvtillit og jeg er gått videre med livet mitt etter en smertefull og traumatisk brudd.

Så får jeg vite at tanta  og kusinene mine hilser og snakker  med rasshølet siden han jobber hos nsb som konduktør og treffer han på toget Daglig.

Det som gjør meg forbanna er at jeg ikke prater med noen av han sine familie medlemmer. Åffer må han snakke med familien min? Når jeg respekterer faktumet at han ikke vil prate med meg på facebook lengre.

Det er sånn at jeg nesten får lyst til å sende en mld å be han slutte å snakke med familien min. For en jævla kødd!

Merker jeg blir irritert på kollegaer/bekjente når de klager om alt heile tida. De tjener mer enn meg, har kul bil, eier hytte, båt, hest og hus. Jeg eier ikke en dritt enna selvom jeg jobber og merker jeg er i bedre humør enn dem. Noen ganger hjelper det bare å puste ut å leve i nåtiden istedet for å streve og nå mål heile tida.

Er man grinete bør man snakke med venner og fortelle hva som er galt. Det hjelper å få ut frustrasjonen. Eller kan man bare trekke seg unna. Istedet og utsette andre folk for din sutring konstant. Ta ferie & gi faen funker. Umulig å tilfredstille alle heile tida.

Man utdanner seg, man hjelper, man støtter andre og prøver være der for andre, man er snill. Men hva når man hører at man ikke er nok gang på gang i form av kritikk. Følelsene bobler og jeg blir helvettes forbanna. Jeg er lykkelig og har det alright nå for i tiden og alltid noen må ødelegge. Foreldre er de verste. Kan ikke dere la barna deres leve deres liv istedet for å blande dere opp i alt. Jeg vil personlig ha ro og null stress. Men foreldre ødelegger mye av roen med sine daglige komentarer.

Hører jeg nedlattende og sårende komentarer blir jeg lei meg…. Så fuck the world!!! I’am who, I’am!!!! Få det gjennom skallene deres…. Ja jeg er forbanna, so what!? Skal man ikke uttrykke noen form for følelser….  Pussies….

No Peace 🙂

Fra alle kanter har mange det nemlig slik at vi føler at livet er tøfft i forhold til valg og forventninger andre har til oss.

Hvorfor er det slik?

Det er så mange yrker å velge mellom,  men det optimale er å få en fast stilling for de fleste av oss. Jeg blir ofte spurt på jobb om jeg trives? Hva vil det si enkli tenker jeg noenganger? Vel trives med arbeidsoppgavene, men det beste for meg er å ha mulighet til å reise verden rundt og  jobbe deltid. Men regningene betaler ikke av seg selv. Det er realiteten for alle. «Vi er stuck one way or another».

Hvordan går vi ut av denne onde sirkelet? Jeg har ikke svar på det. Jeg har rømt til en annen byer, har prøvd ulike jobber og kommet til den konklusjonen at det er ikke noe vei ut av det kjedelige arbeidslivet.

Fra alle kanter folk maser , vil og forventer noe av oss. Jeg har nådd min grense å lytter på råd, men følger ikke alle folks råd om hvordan mitt personlige liv bør være for mye av det folk sier er nedlatende: Åh du har ikke fast jobb? Åh du er enslig? og får Stakkar deg blikker. Det er det aller verste og veldig sårende, spesielt fra folk som man bryr seg om.

Jeg har det greit med meg sjøl sier jeg og jeg vet at jeg har det greit med meg sjøl. Yeeeez… Get a chill pill… En dauer ikke av å ikke å ha det typiske A4 livet. Angelina Jolie fikk unger før ho gifta seg, Jennifer anniston har mann, men ingen unger. Alle må få lov å leve livet slik de sjøl vil leve uten å få kritikk.

Peace out

Hei og velkommen til min blogg

Det er første gang jeg blogger, grunnen til at jeg gjør det er for å prøve noe nytt og for å få uttrykke mine følelser og meninger om hverdagslige ting. Det er nok ikke noe nytt med det. Jeg kommer hovedsaklig å skrive om det meste.

Kankje kan noen kjenne seg igjen i det jeg tar opp i denne bloggen? kanskje noen ikke bryr seg det er alright. Det er lov å si seg uenig og diskuttere ting saklig uten at man trenger å banne og skjelle ut hverandre. Alle må akseptere at folk er forskjellige og gjør av og til skrivefeil f.eks

Jeg er personlig ikke den flinkeste i å skrive helt korrekt norsk må jeg ærlig innrømme. Jeg kommer opprinneligvis fra Chile og mitt morsmål er spansk og sliter fortsatt norsk etter å ha bodd i Norge i 20 år med de derre norske preposisjoner.

Alle har noe de ikke er stolt av og dette er min akkileshæl må jeg innrømme.

Jeg håper at dere liker det jeg poster fra en tid til en annen og kan gi meg tips på hvordan jeg kan forbedre bloggen underveis.

Hyggelig at dere klikket innom 🙂